Våpen mot været

Hun har doktorgrad på fortidas klimaendringer. Nå skal hun hjelpe oss gjennom de neste.

Tyskfødte Kristina Heilemann (bildet) glemmer aldri seinsommeren 2002. Værgudene har sluppet tonn etter tonn med regnvann over Sentral-Europa. Den lange vannveien Elben eser ut, og titusener av Kristinas landsmenn må evakueres.

– Byene langs elva var helt uforberedt på marerittet som oppsto, minnes hun.

Desto mer gløder SINTEF-forsker Kristina for resultatene av et pionerprosjekt som hun og ti kolleger fra ulike norske fagmiljøer – pluss ett tysk – har gjennomført i regi av Forskningsrådet.

Prosjektet har dreid seg om å videreutvikle verktøy for risiko- og sårbarhetsanalyser, spesielt med fokus på naturkatastrofer skapt av klimaendringer.

– Det første skrittet på veien mot et allment tilgjengelig hjelpemiddel som skal gjøre det lettere for kommuner å tilpasse seg et endret klima, oppsummerer Kristina.

– Nå jobber vi videre med dette i EU-regi. Målet er å gjøre alle kommuner i stand til å sirkle inn effektive tiltak som de kan iverksette på forånd for å redusere skadevirkninger av ekstremnedbør, kombinasjonen storm/springflo, pluss det mer langsomtvirkende «spøkelset» havstigning. Her snakker vi om alt fra beredskapsplaner til forsterkninger av avløpsnettet.

Kristinas forskerblikk er i høyeste grad rettet mot hva morgendagen kan bringe. Men da hun tok sin forskerutdanning, så hun mest bakover.

Temaet hun valgte til doktoravhandlingen, har gitt henne en helt spesiell innsikt i Europas klimahistorie fra siste istid til i dag. Kristina er geolog – og har brukt avsetninger av løsmasser (sedimenter) under havbunnen til å rekonstruere klimaendringer.

Fra dyp grunnforskning har hun for lengst tatt skrittet over i anvendt forskning. Hun kom til Norge og avdelingen Kyst- og havneteknikk hos SINTEF Byggforsk som forskningsleder i 2007.

Dobbel utfordring

De tre siste årene har Kristina vært en av elleve medarbeidere i det tverrfaglige forskningsrådsprosjektet Adapt CRVA («Adapting Community Risk and Vulnerability Analyses for Climate Change»). SINTEF/NTNU har alt utviklet en generell metode for risiko- og sårbarhetsanalyser i kommunene. De elleve på «Adapt CRVA-laget» har videreutviklet denne: innlemmet truslene fra et nytt og våtere klima, og lagt vekt på at lokale erfaringer fra tidligere oversvømmelser enkelt skal være tilgjengelig for dagens planleggere.

– Vi samarbeidet med Trondheim kommune om å kartlegge hvilke konsekvenser ekstremvær vil ha for byens vann- og avløpssystem. Analysene har gitt en første oversikt over svakhetspunkter i dette systemet. Framtidas analyseverktøy må imidlertid levere mer detaljerte resultater enn det vår førsteversjon kunne. Men skal slike hjelpemidler ha praktisk verdi også for administrasjonen i små kommuner, må de fortsatt være enkle i bruk, sier Kristina.

Denne doble utfordringen har SINTEF-forskeren og kolleger fra åtte land tatt fatt på i EU-prosjektet FloodProBE – Technologies for the Cost-effective Flood Protection of the Built Environment.

Kristinas faglige kjepphest er at framtidig verktøy for risikoanalyser på feltet flom/oversvømmelser må vise brukerne om vannet kan sette flere samfunnsfunksjon ut av spill samtidig.

Vil strømmen gå?

– Noe av det viktigste å få synliggjort, er sannsynligheten for at flomvann kan forstyrre for eksempel elektrisitetsforsyning eller ødelegge viktige transportårer. Er det slik at vannet kan isolere sykehuset og politistasjonen? Eller kanskje en barnehage? Med tanke på beredskapsplaner som skal lages på forhånd, er det avgjørende at verktøyet får fram nettopp slike ting, sier Kristina.

Ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) opplyser informasjonsrådgiver Guro Andersen at direktoratet nylig har utarbeidet en nettbasert veileder for klimatilpasning i norske kommuner.

– Blir det viktig at kommunene får et standardisert verktøy til å analysere risiko og sårbarhet knyttet til klimaendringer?

– Ja, det er viktig at man har standardiserte verktøy, men de må også være fleksible ettersom utfordringene varierer fra kommune til kommune. Dess-uten må verktøyet som brukes, åpne for lokal kunnskap, påpeker Andersen.