Oljevern for Mexicogulfen

Noen jobber med å lære av andres feil. Inge Carlsen er en av dem.

Torsdag 20. april 2010, klokken 05.45 amerikansk tid sendes følgende
e-post fra boreriggen Deepwater Horizon til BPs kontor i Houston: «We have completed the job and it went well.»

Få timer senere er situasjonen snudd på hodet. En eksplosjon på den 33 000 tonn tunge riggen på Macondo-feltet i Mexicogulfen har krevd 11 menneskeliv. Alle sikkerhetsbarrierene i letebrønnen som ligger 1500 meter under havoverflata og 4500 meter videre ned i undergrunnen, har sviktet. De neste 89 dagene strømmer 5 millioner fat med rødbrun olje opp fra dypet. En vantro verden følger det største oljeutslippet i USAs historie på tv-skjermen.

Ni måneder etter ulykken sitter spesialrådgiver Inge Manfred Carlsen (bildet) ved SINTEF Petroleumsforskning bøyd over en massiv papirbunke. I den ligger den såkalte Obama-rapporten; forfattet av kommisjonen som har studert ulykken ned til minste detalj på oppdrag fra presidenten.

Ekspertenes ekspert

Carlsen er ekspert på brønnintegritet og boresikkerhet, med andre ord: på det meste som kan gå galt med en oljebrønn. Som del av et bredt forskerteam fra flere SINTEF-institutter er han nå i gang med å analysere det som skjedde med Deepwater Horizon.

– Vår jobb er å lære av Macondo-ulykken på oppdrag fra blant annet Petroleumstilsynet. Målet er å kunne håndtere risikoen ved norske olje-installasjoner. De viktige spørsmålene er: Hvordan var det mulig? Kan det skje igjen – og hvordan kan vi redusere sannsynligheten for at en lignende ulykke skjer på norsk sokkel?

Så har også Carlsen og hans kolleger lang fartstid med å løse teknologiske utfordringer for oljebransjen: Miljøet har levert nye løsninger for både sikrere, renere og mer effektiv oljeutvinning. Det har blant annet ført til flere spinoff-bedrifter innenfor både petroleumsteknologi, sikkerhet og miljøteknologi.

Dypere og vanskeligere

Men akkurat nå er det prosjekter innenfor risikovurdering og brønnsikkerhet som er mest etterspurt hos forskerne her. De lett tilgjengelige oljefeltene i verden er i ferd med å tømmes, og stadig mer av petroleumsaktiviteten skjer langt til havs og på store havdyp. Industrien jakter i dypere og mer kompliserte geologiske formasjoner, med høye temperaturer og høyt trykk. Dette er mer krevende, og kan også være farligere.

– Kravene til effektivitet øker, og grensene for hva som er teknologisk mulig, strekkes. Samtidig skal det balanseres med strengere miljøkrav.
Vi har spesialisert oss på å hjelpe kundene med å forutsi hva som kan skje under disse spesielle og krevende brønnoperasjonene, sier Carlsen.

Gjenskaper virkeligheten

Ett av verktøyene som er under utvikling på oppdrag fra Statoil, er en treningssimulator for brønnboring; en slags ”flysimulator”. Simulatoren er satt sammen av et knippe av datamodeller som kan analysere alt fra trykkforhold og bergmekaniske effekter til hvordan borestrengen oppfører seg. Den vil gjøre det mulig å gjenskape ulike scenarioer ved en brønnboring ned til minste detalj.

Simulatoren vil komme godt med: Å bore en letebrønn kan koste 1,5 milliarder kroner. Dagraten til en avansert oljerigg er på 500 000 dollar
og oppover – altså 3-4 millioner norske kroner. Medregnes de andre
tjenestene som også trengs, dobles prislappen. Med andre ord: I denne bransjen er det dyrt å både lete og å feile.

På kundelista til SINTEF Petroleumsforskning står oljeselskaper fra hele verden. Ikke minst fordi bransjens oppmerksomhet rettes mot ressurser i de sårbare nordområdene. Det vil kreve håndtering av ekstreme klimatiske utfordringer på toppen av en rekke andre kompliserte faktorer, som mørke og store avstander til fastlandet.

– Det er ingen tvil om at vi lever i et samfunn der fossil energi er den viktigste energikilden – og vil være det i enda mange år. Vår jobb er å bidra med kunnskap slik at utvinning og bruk skjer på best mulig måte.
Ulykken med Deepwater Horizon har gitt petroleumsbransjen en lærepenge. Den vil endre mye av forutsetningene og hvordan vi arbeider
i framtida, sier Carlsen.